TILLIT

Hva som enn kommer, hva som enn måtte hende neste time, neste dag

---også om det er meg fremmed-

Kan jeg ikke endre det med frykt

Jeg hviler i fullkommen indre sjelsro

---lik havets stillhet i sinnet

Gjennom angst og frykt hemmer vi vår utvikling,

gjennom fryktens og angstens bølger tilbakeviser vi

det som fra fremtiden vil inn i våre sjeler

I tillit til den guddommelige visdom i hendelsene,

I visshet om alt det som skal hende må skje--og at det i en viss forstand har sin gode virkning

Å fremelske denne stemning i ord, følelser,ideer,

det er tillitens stemning som burde bli til en bønn

Å leve i ren tillit

Uten sikkerhet i tilværelsen

I tillit til den alltid nærværende hjelpen fra den åndelige verden

Sannelig, på annet vis går det ikke i dag,

om ikke motet skal svikte 

(oversatt etter tekst av R. Steiner)

mellom lys og mørke

Her vil vi i hver våre bolker skrive om den forvandling katastrofen kom til å forløse.

Det gikk på livet løs og hadde gjort det lenge i kampen mellom lyset og mørket.

Spesielt i årene 2013-17 tetnet det seg til.

Sensommeren 2014 fikk vi satt opp et drivhus. Hagens smykke som ble symbolet på den rene livskraften

 

oppvåkningen

oppvåkningen til ny tid

 

Høsten 2016 startet sommerlig med flere sykkelturer innover i landet, langt bort fra byens mas. Flasketurer eller solturer besto dagene av, kurant nok forsåvidt selvom dette neppe kunne vare utover særlig lenge, det begynte å bli ganske sent på året. Faktisk nesten hele den 1. mnd. var det sol, nesten sommer og noen panteturer ble det.

 

Men, livet var neppe optimalt, ganske isolert i egen verden, men foreløpig ingen krise. Livet levdes ute, man klarte knapt nok å være inne og nettene ble tilbrakt i soveposen utpå grusen til langt utpå høsten, bare under regn eller tåke sovnet man inne og da på gulv fliselagt med stein.

 

Det var en merkelig slags oppbruddsstemning, men deler av høsten er blåst ut av minnet og særlig siste del av oktober framtrer i et diffust lys, men egentlig hele måneden. Det siste som huskes er en pantetur til Sverige i slutten av måneden i regn, der undertegnede tildels kjørte på ukjente steder. Om ettermiddagen siste dag letnet det. Siste stopp var på et senter før turen gikk tilbake til gamlelandet og elendige veger. Det var helt påfallende, i Sverige var vegene hele og rette, mens de over grensen var elendige, bratte ,svingete og smale. 2 likestilte land med så forskjellige veger. Etterhvert som dagen svant hen og lyset forsvant kjørte skribenten med mye ny mat og mange nye marmeladeglass. De neste dagene var ment for at rydde opp i kaoset som hadde samlet seg den siste tiden. Det var nok som burde tas tak i de neste dagene. Noen sykkelturer ble det vel også disse siste dagene i denne måneden.

Så, plutselig, en mørk natt, som lyn fra klar himmel, skribenten ligger i en fremmed seng i fremmede omgivelser, en veldig fjern, unaturlig stillhet registreres. I denne fremmede atmosfæren er det en merkelig, rar stemning. Va er dette her, prøver undertegnede å tenke, men foreløpig er alt bare uklart, og det konkluderes med at dette må være en drøm, en veldig påtrengende, vond ,fæl drøm. Men det er noe som neppe stemmer i denne drømmen. Undertegnede kan såvidt se og sanse som om det er noe utenfor drømmen. At dette er mer enn en drøm, at det kan være noe i retning av en faktisk virkelighet. I denne uklare tilstanden må det være best at man sover videre, dette var ingen ok drøm eller var det nu var, men det er neppe så lett, noe kan tyde på at man har sovet lenge, men uten at skriveren kan si noe mer.

Det kjennes ut oms det er en veldig sløv person som ligger her og man forstår ingenting, er dette skriveren som er så syk?

 

Tilstanden svinger mellom drøm og virkelighet. Er dette innbilning? Klarer neppe forstå noe av dette her. Det er et rom som skimtes, som undertegnede ligger på og etterhvert som søvnen slipper mer og mer taket er det noe der blir litt klarere. Det fremmede er helt reelt ,for det går sakte opp for meg at dette må være på sykehus, på en eller annen avd.

I den svarte, mørke natten skimtes flere lamper og apparater, uten at man helt ser va dette er, eller klarer å overskue situasjonen.

I denne tid, i vår fortsatt så svimete tilstand registreres i det fjerne noen bevegelser som tydeligvis kommer nærmere. I dette tilsynelatende livløse landskapet står plutselig en skikkelse i vit frakk eller vite klær over skribenten og uttaler noe uten at man fortsatt klarer få tak i den reelle virkelighet. Stemmen uttaler følgende; «du ligger nu på sykehuset i Vestfold, på intensiven og puster gjennom respirator «

 

Va er dette her,  tenker undertegnede i sin fraværende tilstand og oppspaltede tankegang. Er det noen som driver og skremmer her? Dette er jo veldig alvorlig sykdom. Respirator er en pustemaskin som brukes når man er alvorlig syk. Nei, dette kan neppe være sant, dette må være en veldig intens ,virkelighetsnær drøm.

Skribenten kjenner neppe denne her tilstanden, eller denne syke mannen som ligger her og nu.

Likevel, man tenker igjen og igjen på ordet respirator, som en har lest om i aviser og sett på nyheter når noen blir syke og havner på sykehus. Dette høres farlig ut, er dette her sant, eller bare et utslag av en dramatisk form for underbevissthet, der sannheten og underbevisstheten går over i hverandre.

Flere ganger svever undertegnedes tanker hit og dit, er dette sant eller galt, dette er jo himmelvide forskjeller. Det vil imidlertid vise seg at illusjonen om at dette bare er en drøm glipper mer og mer, men uten at man klarer fange opp realiteten, tilstanden er for svak. Skikkelsen fra ista er tilstede fortsatt og virker helt reell, en drøm ville vel neppe holdt så lenge. Denne kretser stadig omkring og uttaler mer, men uten at skribenten klarer fange det opp, tilstanden er for svak. Det viser seg at skikkelsen, som neppe lengre er innbilning er nattevakten som overvåker tilstanden, men uten at man aner va har skjedd.

Va er grunnen til at man er her, man burde jo vært ute og syklet, merker at man blir litt irritert, iallfall i tankene. Dette virker mer og mer ille. Prøver få et overblikk over situasjonen gjennom observere og ser en mengde apparater med lys og lyder og fra disse apparatene går slanger rør og sonder som dekker undertegnede flere steder. F.eks. en sonde gjennom halsen, i nesen og flere steder som en fortsatt neppe klarer fange opp. Ligger nesten urørlig i sengen, i urørlig forfatning, klarer bare søvitt røre på hue og armer, alt sammen går veldig sakte. Det beste er ligge stille på ryggen, men det er grenser for vor lenge man kan ligge i samme stilling. Etterhvert som undertegnede blir mer våken og litt etter litt fanger opp litt av omgivelsene merkes vor elendig tilstanden er. Foruten en veldig syk, svak almenntilstand begynner alvorlige kvalmetokter gjøre seg gjeldende, selvom ingen mat er inntatt på vanlig måte. Iallfall så er svimmelheten der, den kommer og går og man kjenner at man må spy nesten hele tiden. Samtidig er det veldig tørt i munnen stortsett hele tiden. I perioder kjennes sorgen over tilstanden her og nu nesten overveldende ut, men det er en stille, usynlig indre sorg, som den svake formen hindrer uttrykk av.  Søvnen er inte lengre bare en apatisk, sløv, resignert, tilstand over vor kort man har kommet i livet, og vor lite man har fått utrettet her. Var det slik det måtte ende, i en seng på denne avd?

Det var nu at realitetene for alvor senket seg nedi sinnet, når man ble klar over vor elendig dette sto til. Så totalt frarøvet kontrollen over eget liv, uten noen aning om tidsperspektivet verken  fram eller tilbake. Eksisterte bare her og nu, lik en hjelpeløs skygge, ute av stand til kunne gjøre noe fram eller tilbake. Prøvde samle tankene og forstå va som kunne ha skjedd, men det fungerte dårlig, kapasiteten var ødelagt og forvirringen overveldende total.

I denne tilstanden kjente man veldig synd på seg selv og utsiktene framover. Det var som om alle prosessene som skal til for at holde liv i kopp og sinn nærmest hadde stoppet opp og holdt seg på et absolutt lavgir. Tiden sto stille, det kjentes så. Denne natten kjentes endeløs ut i en blanding av sorg, smerte og uvisshet da man så utover her. Det var vanskelig bevege seg, var nesten lammet, iallfall veldig nedsatt bevegelighet. Såtvedt man kunne snu seg. Skifte stilling måtte man ha hjelp til . Samtidig var man veldig kvalm, kjentes stadig at man måtte spy, selvom det var uklart når siste matinntak var. Dette var også noe skriveren ble mer og mer klar over, evnen til at kunne ta til seg mat var hindret, svelgemekanismen var ødelagt. Ingenting kom nedi svelget, selv inte engang noen få dråper vann, de kom fort opp igjen. Sakte ,men sikkert ble man klar over vor ødelagt man var, dette var svært sjokkerende, sannsynligvis det verste sjokket hittil i livet. Va i alle dager hadde inntruffet som kunne forårsake en så alvorlig tilstand?

Dato for oppvåkning: 9.november

Innlagt: 2. november

Hukommelsestap.

 

Aase skriver:

10.-27. oktober 2016 var jeg på to reiser med bare et par dager mellom.

Da så alt ok ut men litt mer rot enn uka før. Det var ingen dårlig lukt i selve huset og fløyen gikk jeg ikke inn i. Vi hadde en slags avtale på at du ville rydde i tingene dine selv.

Jeg så at det var noe mer kaos på vaskerommet enn vanlig, men tenkte at vaskehjelpen kom til å ordne opp der. Sommeren 2016 var vi lite sammen. Ingen reiser og avbrutte planer. Registrerte at du falt mer og mer sammen men selv hadde jeg ikke mer å investere på de mørke områdene i hverdagslivet så jeg satte opp en usynlig vegg mellom oss og levde eget liv som best jeg kunne. Avstanden økte, alt ble verre. Folk rundt oss ble irriterte og lot oss stort sett være alene i det som hadde blitt en uløselig låst situasjon på det fysiske plan. Vår rene kontakt ble ikke holdt vedlike gjennom sommeren, en sommer som var verre enn året før hva angår kaos på jordplanet. 

Dette danner en del av bakteppet før katastrofen inntraff.

Fakkelen

Det hadde gradvis blitt tyngre å holde flammen levende og vital. Påkjenningene hadde vart i mange år, belastningene ble store og vi ble knapt av noen sett på som om vår relasjon var annet enn slitasje og dysfunksjonell. I glimt viste den rene kraften seg fortsatt, men svært sjelden og svært svakt. Mentalt innså jeg at vi måtte lage en grense mellom oss. Glassveggen ble etablert. Vi levde helt parallelle liv på samme adresse men sjelden samtidig.

Avgrunnskreftene trakk i en nedadgående spiral. Det var som å ha havnet i elvens strøm hvor motstand ikke nyttet.

På 1990tallets begynnelse var det en periode jeg laget noen spesielle tegninger av meningen med vårt møte. det var inspirert av noe mer enn jeg. Der vistes det at avgrunnen skilte vår relasjon fra den fysiske jordens liv. I vår paradisiske tilstand var det umulig å få andre folk til å se skjønnheten vi erfarte. Vi trodde det hjalp med boka TREET....men få var de som leste den i dybden og dermed oppdaget den overjordiske skjønnheten som bar oss på reisen.

Der det før var rent og solaktig overtok skyggene mer og mer.

mørkets kjernepunkt

Høsten 2016 så jeg at han/du forfalt stadig dypere. Sluttet å sove innendørs, sluttet å sove i senga som var laget på terrassen...sov foran huset på grusen i de samme klær som var brukt på dagenes sykkelturer. Slukte mat rett fra stekepanna. Hadde nå eget kjøkken fordi det var helt uholdbart å dele noe som hadde med mat å gjøre. Hovedkjøkkenet ble pusset opp og sto i sterkt kontrast til det tragiske livet som utspant seg ved siden av meg og som jeg ikke lenger kunne gjøre noe med. Det hadde blitt f o r spesielt og likegyldig. Tenkte at jeg skulle holde ut fram til sommeren 2017 og da fikk vi avvikle alt på en eller annen måte. Jeg hørte jevnlig kommentarer fra folk som stilte ? ved min livssituasjon. Jeg vurderte jo situasjonen dithen at jeg måtte passe meg for å ikke havne i sluket som var åpent og mørkt. Derfor reiste jeg mye bort! Så også i oktober, mer enn noensinne før.

Det tetnet seg stadig mer, som et grått tåkeskjær hyllet eiendommen inn i en dyster stemning.

I november raste det.

Botulisme.

Dette er navnet på en bakterie så farlig at 1 gram av den kan drepe 1 million mennesker. 

 

 

 

Nervegift

Følgende tekst er fra en notatbok jeg skrev til Tom Roland mens han lå på sykehuset  over 1 uke uten å være våken. Jeg visste ikke om han kom til å våkne mer, ingen visste det.

Botulisme er den sterkeste gift vi kjenner. Den er brukt i bakteriologisk krigføring og må aldri komme inn i kretsløpet så derfor er det sterke regler rundt botulismeutbrudd (svært sjelden i Norge). Man blir syk gjennom mat som har bakterien.

Min teori var matforgiftning fra første dag da jeg visste mer enn noen hvordan du levde dine dager nå for tida. 

1. november på morgenen var du tydelig syk og kastet opp. Pekte på magen og viste kvalme. Jeg sa du måtte få nok væske og regnet med at dette ville forsvinne i løpet av et par dager.

Du blandet en skål med havregryn, så litt sulten var du jo. Så satte du deg ved bordenden men falt over tallerkenen som veltet. Jeg så deg sjangle ut på kjøkkenet for å hente klut og tørke opp, men det ble bare søl. Måtte et ærend ut og du hang over bordet uten en lyd. Jeg hentet telefonen og ba deg ringe 113 hvis du ble verre. Var ikke lenge ute.

Utover kvelden så det ikke ut som om noe forverret seg og jeg støttet deg bort til senga.

Du fikk en stor kopp med vann på nattbordet og sugerør stukket oppi. Ba deg drikke små slurker eller i det minste fukte munnen. Du brakk deg lett.

Jeg hørte ingenting om natta og regnet med at alt var bedre neste morgen.

Blålys

onsdag 2. november

Du så ikke verken verre eller bedre ut. Hadde kommet deg opp i stolen og formidlet at du var kvalm og hadde magesmerter.

Da begynte jeg å tenke på alle anstrengelser som var gjort for at du skulle få hjelp til å mestre dagliglivets rutiner. Vurderte omsider å skrive en klage til fylkeslegen. Ditt enorme matlager er det mange som kjenner til, både private og kommuneansatte. Men du hegnet om det så folk våget ikke å presse.

En alarm begynte å tikke inni hodet mitt, men gjorde ikke mer før jeg igjen måtte ut et ærend.

kl 14.50 kom jeg tilbake.

Da lå du over terskelen mellom badet og gangen. Blodet rant nedover ansiktet så du hadde tydeligvis falt. Jeg gikk bort til deg, øynene var røde i det hvite og øyelokkene tunge. slørete blikk, men du skrev le... på hånda mi og bekrefet da jeg sa lege. Du viste med tegn at du var tørst og hadde vanskeligheter med pusten. Jeg ringte legevakt og fortalte om brekninger og nå også pusteproblemer. Du hadde skjelvinger også. Det tar sin tid fra sykehuset og til ytterst på Nøtterøy, det ble en lang halvtime å vente.

Ambulasnefolkene tok straks en del tester. Lite var unormalt men tilstanden viste at du var veldig syk. (Nå, over 4 mndr senere, husker du ingenting av det jeg her har beskrevet og heller ikke noe fra kommende uke)

Akutten ble første stopp. Noe venting, men samtidig veldig aktivitet og mange folk kom inn på det lille rommet. Jeg gjentok stadig matforgiftning. Det ble blodprøver, lytting, klemmimg..røntgen. Hode ( pga såret), fordøyelsessystemet, lever, lunger....De fant ikke årsaken. To ganger kom bioingeniøren inn og tok blodprøver.

kl 21 fikk jeg veldig behov for pause. Du likte ikke at jeg gikk, men jeg måtte det for min egen del. Bestemte meg for å dra tilbake...men det tok tid å hente bilen og jeg var veldig sliten. Vurderte det som viktig med søvn og du var jo tatt hånd om nå.

kl 05.15 ble jeg vekket av telefonen. Legens navn husker jeg ikke. " Vi holdt på å miste ham. Etter at du gikk ble han flyttet til sengepost og tilstanden ble verre. Nå er han stabil på intensiv"

usikkerhet/styrke

I usikkerheten opplevde jeg at jeg fikk en søyle inni meg. En sterkt kraft holdt meg oppegående på tross av de ulike arenaer jeg måtte inn på. Mobilisering av uante krefter. Jeg fikk kontakt med min styrke og oppdaget at jeg behersket mange ulike språkformer og var i stand til å skifte arena og adferd/ord etter hva som krevdes.

Jeg hadde kontakt med folk i det offentlige da det utløses en rekke tiltak ved mistanke om botulisme. Selv om bakterien ikke var bekreftet..men til dyrking-- opptrådte folk som om den var årsaken til dette. Kommuneoverlegen, ansatte i etater, mattilsynet, firmaet som sto for renovering og desinfisering...alt fra dine rom pluss søppelkassene ute skulle destrueres. Folk kom i hvite drakter med bare øynene synlig. Som en skrekkfilm hvor fienden var usynlig tilstede.

På sykehuset lå du på is. De kjølte kroppen ned til 34 grader etter puste-og hjertestansen. Alt stoppet opp i 15 minutter og det er så lenge at hjernen kan skades uopprettelig.En lege begynte å informere meg, saklig, direkte, uten å gi noe løfte eller håp.

Nerverøttene var avbrent. Det skyldes bakterien. De kan vokse ut igjen...etter 6 mndr vet man om alt blir som før. Man visste ikke om hjernen var ødelagt. Dette kan føre til død..."eller et liv som ikk er verdt å leve i verste fall"...videre er det mulig med grader av invaliditet, vanskeligheter med gangen...og i beste fall blir det som før sykdommen. Det viste seg å være botulisme. De hadde kun 1 gang før hatt en der med denne sykdommen og han ble frisk. De søkte langt ut for å finne behandlingsmåter, og de lykkes! Jeg har aldri sette så dedikerte og medmenneskelige helsearbeidere noensinne, men så har jeg heller aldri vært på en intensivavdeling!

Jeg ble tilbudt å sove i et rom der, men følte at det var viktig for meg å være litt ute fra sykehuset. Jeg var jo alene! To gode kvinner inviterte meg på godt måltid, en fikk jeg sove hos, gratis parkering fulgte med....slike enkle ting betydde mye. På sykehuset ga de meg anerkjennelse, noe jeg sjelden fikk. så det ble sterkt. 

8. november. Alt er stabilt. Fortsatt litt feber. Fortsatt pustehjelp. Fortsatt holdt sovende. Selv jeg klarte å følge linjene på de to skjermene ved senga. Sykepleierne foklarte og var bare vennlighet. De hadde en ro som smittet og selv om ingen visste noe om eventuelle hjerneskader tydet intet på at situasjonen ikke var under kontroll.

Den dagen du ble sykere ville du skrive på facebook om sykdommen..men kom aldri så langt, det var for komplisert å fokusere. eg tenkte på det da jeg nå tok jeg meg den frihet å formidle til dine venner på fb hvor syk du var. Laget en støtteside med flere detaljer. Mange av folkene der har både hjertekraft og healingerfaring og jeg tenkte de kunne bidra fra sine ståsteder om de ville.

Jeg vet jo at i en livstruende tilstand er det ikke opp til andre å bestemme utfallet hvis personen ikke orker mer av jordlivet. Jeg visste hvor sliten du var... og måtte godta hva som helst av utfalll...men du vet jeg ville ha deg frisk videre på vegen på jorden.

Nå ble det helt nødvendig å endre de fysiske rammer og det var uklart hvilken form et framtidig samarbeid skulle få. Der man møtes på sjelens nivå og får vist bilder som gir impuls til å skape en ny vei...Det var tidlig klart for meg at det var en vei jeg måtte gå..selv om det knapt ble sett av noen i den ytre verden.

TILLIT